Kant.

Kant (bortsett fra at han er forløper for den franske revolusjonen og muligjør en billedgjøring av at vi ikke eksisterer i total isolasjon) er interessant sett mot Ulvemoren.
Begge to uttrykker en morsfølese overfor Ulven.
Noe som er absurd og ikke mulig å tilstå for de fleste.
Ulvemoren kan inngå et partnerskap med apen fordi italieneren ubevisst søker tilbake til sitt opphav, noe annet enn Afrika.

Kant er dermed øyeblikket hvor tyskeren sier farvel med egyptisk religion.
Nietzsche som etterkommer bygger en filosofi på at vi ikke trenger å reise til Egypt eller bli negre for å kunne overleve som europeere.

Men derfra til å se ulven som et valg i forhold til mammuten er ikke like lett ettersom minnet om mammuten ikke er fremtredende i oss og heller ikke, hvis vi skulle ha hatt det minnet, ville skapt en følese av henne som en mor.

Kun som et valg hvor vi forsøkte å gå i kompaniskap med volden (ulven jakter i flokk og kan gi mennesker et ønske om å gjøre det samme) er kvinners ønske om en symbiose med hunden forståelig.
Men det er to vinklinger på sceansen.
Dels en viten om at man ikke kan uttrydde ulven som fare og går på angrep på noe mennesket ikke klarte å utrydde alene.

Og likheten mellom mammutens snabelbrøl og ulvens hyling mot månen.