For å oppsummere.

Hvis vi skal gi Nancy Sprungen en mikrofon under konserten på Electric Circus i 1978 sammen med Sid Vicious er det teoretisk mulig.

Desertshore installasjonen på ICA i London 2007 gir et fiktivt rom for dette.
12 timer med Throbbing Gristle som nynner og spiller til Nicos Desertshore-album.

Vi kommer unna jomfru Maria.
Den jødiske kvinnen ER ikke jomfru Maria.
Noahs Ark BETYR ikke at et esel mangler (no ass).
Det finnes ingen umiddelbar sammenheng mellom GT og NT.
Jesus i familie med jøder, arabere eller egyptere er ukjent og uinteressant i forbindelse med Nancys opptreden.

Throbbing Gristle hadde dermed på en måte bygget opp til den sessionen med støykonsertene (noe Destertshore ikke er) 20 år før.
Beatles gir grunnlaget med Get Back -sessionene.
Jens Bjørneboes skuespill kan sees som et rom hvor han lar sin jødiske eks-kone slippe til.

Jens Bjørneboe, man kommer jo ikke unna Deres skuespill.

Nei?

Og jeg fikk lyst til å komme med en Wilde vinkling på dem, hvis jeg får lov? (ler for seg selv)

(Ler ikke) Ja?

Nei dette blir for enkelt.
Stopp, kutt.

Greit Herman.

Vold er en gate gutt?

Nei.
Vold er en Gamp.

På jordet nedenfor der jeg bodde sto det i min barndom en hest.
Men jordet var adskilt med et gjerde.
Den andre delen var en potetåker.
Der jeg ble bitt av ei rotte.

Og kanskje var Ole Paus på sporet av noe med sin "Gud vet hva som befinner seg under bregnene" i sin hyllest Merradalen.

Ox ford.

Car terr.

Yea yea, whatever.
Men vi trenger et kvinnelig symbol.
Hitlers anti-dyresymbol Volks Wagen og Mo Bil holder ikke.
Heller ikke svenskenes Norgeshån Vold Vou.

Mambil.