Statuen.

Hvor lenge har jeg vært klar over det. Å være det bevisst kan være å beskrive det, dermed "nå". Men billedgjort etter møtet med Trine Gjøsund. En venninne av Marit, som ganske sikkert fortalte henne en god del. Utstillingsdokker, studentrevy, og fotografering. Med Kenneth Woods fotografering og reise til Afrika. Ihvertfall under den perioden lånte jeg Kenneths fotoapparat og tok de bildene jeg trengte for å forstå. Utstillingsdokker, og noen ekstremt levende skulpturer tatt i Vigelandsparken en tidlig morgen. Men det viktigste for meg var en liten tegning jeg lagde etter at Trine "måtte" ligge med meg. Opplevelsen ligner ekstremt på ethvert menneske som blir avslørt med Yoko Onos dildo i et utstillingsvindu man i fylla tror er ens hjem. Det vil si at jeg følte med Trine, og skjønte hennes smerte, og klarte å formidle det i den lille tegningen. Jeg syntes rett og slett synd på henne. Men jeg skjønner nå at Bror Funnemarks skøytekarriære på Rosendalsbanen henger sammen med Hapros blå ring og "mamma jeg er på tv" opplevelsen med Skjøbrend på norgesmesterskap i Brandbu. Man har rett og slett fra jeg var kanskje 10 år, ansett mine øyne man symbolsk kunne gå på som en skøytebane. Skøy Terr. Med grunnlag i skuespillet Stein Hansen Stortangatruse med allaen Stayhansenhaistensensjøbrenstenshjemmetstorholdt. Det betyr kort og godt en tolknig av mine øyne som gele og "vi" som eiere av den gele'en.