Kjære Oslo-frue.

Et sted må man begynne.
Jeg er ikke gift med slektninger av meg eller personer som er døde.

Men Ole, en slektning av meg hadde en kone.
Og hun kan ikke kontaktes direkte av meg, ettersom jeg ikke er Ole.

Kjære Oslo-frue er et dyr.

Benyttelsen av den helbredende dama som moren min kjøpte de helbredende steinene av, knyting av grønne prinsesse mertha bager ved biblioteket, fastsettelse av en statoiltilhenger som et mulig nytt angrep mot slektninger av meg på nedsiden av bygget, plassering av en badge inne i biblioteket som antagelig peker mot Ole puck- badgen min (som er en ny vågal angrepsmetode med en underbyyggende legitimering av at huset er fritt fram til innsyn og benyttelse, med en vinkling mot søskenbarn Lises meddelse at moren min tok bilde av fossen ved mølla i Brandbu), osv.

Peker mot en Kof-forståelse av virkeligheten som uttrykker at hvis jeg eller mennesker jeg kjenner blir rammet eller dør er angrepene vellykket.
Dessuten er jeg en djevel hvis noen av Kof's medarbeidere blir rammet.
Det betyr at Kof bygger på noe.

Kanskje Wergeland, eller Camilla Collett.
Men hun benytter seg av sine menn, sine søstre, og av muslimer.
Hun føler seg høyt hevet over Usa eller generell terror.
Hun finner skyggebilder av seg selv i Oslodama som sykepleier hos moren min mot slutten ("Øy, bær inn ved te morra di a!") og hun er den inntørkede megga som livredd ikke tør gå ut av huset.