Den inntørkede megga.

Hun la igjen en bok av Wittgenstein her.
Mange år senere, da overvåkningssamfunnet hadde tatt over og jeg fant ut at det var like godt at jeg skrev min dagbok på nettet, merket jeg etterhvert at Augustins Bekjennelser var borte fra min bokhylle.

Jeg tolket dette i forhold til Bowie, dvs en ønsket dreining av det jeg gjorde mot Bekjennelser for noen.
Dvs slaveri.


Men jeg har gått på en vandring som jeg ikke ville gjort uten at mennesker fysisk benyttet mitt liv som et spill.
Det har antagelig hatt ringvirkninger overfor omverdenen, men konkret har det artet seg som en voldsom avstandstagen overfor gjenstander jeg ikke kunne stå for blandt min mors eiendeler.
Den ene siden av dette er uønsket innblanding fra andre, besudling av ting jeg likte.
Den andre siden er min manglende oversikt over ting. Moren min lagde en numrering av tingene, men listen er borte. Det kan, og har antagelig skjedd, blitt lagt inn ting som ikke hørte hjemme her. Et kjærlighetsbrev fra et søskenbarn er det mest ekle.
Mors arvegods forsvant samtidig, antagelig.
Den tredje siden er konflikt med nazismen.
Kanonkula, skrinene.

Det førte meg omsider til Wittgenstein som et grunnlag for en overlevelse for liksom-nazister og ikke-nazister.
Det siste jeg kastet var mitt Gt, og dermed var jeg framme ved den inntørkede dødsdømte fruens ståsted.